로그인

마가복음 6장 Studentmållagsbibelen frå 1921

Studentmållagsbibelen frå 1921 · 노르웨이어(뉘노르스크) · 마가복음 (Mark) · 56절 · 대역: King James Version

🖍 이 판을 읽기 도구로 읽기 📖 무료성경
절Studentmållagsbibelen frå 1921King James Version
1 So for han burt derifrå og kom til fødesheimen sin, og læresveinarne var med honom. And he went out from thence, and came into his own country; and his disciples follow him.
2 Då kviledagen kom, tok han til å læra folket i synagoga, og dei mange som høyrde på honom, var reint upp i under og sagde: «Kvar hev han dette frå? Kva er det for visdom han hev fenge? Og slike underverk som han gjer! And when the sabbath day was come, he began to teach in the synagogue: and many hearing him were astonished, saying, From whence hath this man these things? and what wisdom is this which is given unto him, that even such mighty works are wrought by his hands?
3 Er ’kje dette timbremannen, son åt Maria og bror åt Jakob og Joses og Judas og Simon? Og bur ’kje systerne hans her i grendi?» Og dei stygdest ved honom. Is not this the carpenter, the son of Mary, the brother of James, and Joses, and of Juda, and Simon? and are not his sisters here with us? And they were offended at him.
4 Men Jesus sagde til deim: «Ein profet er ikkje vanvyrd utan i si eige grend og hjå sitt eige folk og i sin eigen heim!» But Jesus said unto them, A prophet is not without honour, but in his own country, and among his own kin, and in his own house.
5 Han kunde ikkje gjera noko under der, so nær som at han lagde henderne på nokre få helselause og lækte deim. And he could there do no mighty work, save that he laid his hands upon a few sick folk, and healed them.
6 Og han undra seg yver vantrui deira. Sidan gjekk han frå grend til grend og lærde folket. And he marvelled because of their unbelief. And he went round about the villages, teaching.
7 Og han kalla dei tolv til seg, og tok til å senda deim ut, tvo og tvo, og gav dei magt yver dei ureine ånderne. And he called unto him the twelve, and began to send them forth by two and two; and gave them power over unclean spirits;
8 Han sagde til deim at dei skulde ’kje hava anna med seg på ferdi enn ein stav, ikkje brød, ikkje skreppa, ikkje kopar i beltet; And commanded them that they should take nothing for their journey, save a staff only; no scrip, no bread, no money in their purse:
9 sandalar kunde dei ganga med, men dei måtte ’kje hava på seg meir enn ei trøya. But be shod with sandals; and not put on two coats.
10 «Kvar gong de kjem inn i eit hus,» sagde han, «so ver der til de fer burt frå den bygdi. And he said unto them, In what place soever ye enter into an house, there abide till ye depart from that place.
11 Men er det nokon stad dei ikkje vil taka imot dykk og ikkje vil høyra på dykk, so gakk dykkar veg og rist moldi av føterne dykkar! det skal vera eit vitnemål mot deim.» And whosoever shall not receive you, nor hear you, when ye depart thence, shake off the dust under your feet for a testimony against them. Verily I say unto you, It shall be more tolerable for Sodom and Gomorrha in the day of judgment, than for that city.
12 So tok dei i vegen og tala for folket og mana deim til å venda um. And they went out, and preached that men should repent.
13 Og dei dreiv ut mange djevlar, og salva mange helselause med olje og lækte deim. And they cast out many devils, and anointed with oil many that were sick, and healed them.
14 Kong Herodes fekk og høyra um dette; for Jesus hadde vorte namnspurd, og folk sagde: «Det er Johannes, døyparen! Han hev stade upp frå dei daude; difor ter det seg so underfulle krafter i honom;» And king Herod heard of him; (for his name was spread abroad:) and he said, That John the Baptist was risen from the dead, and therefore mighty works do shew forth themselves in him.
15 andre sagde: «Det er Elia;» endå andre: «Det er ein profet, som ein av dei gamle profetarne.» Others said, That it is Elias. And others said, That it is a prophet, or as one of the prophets.
16 Men då Herodes høyrde det, sagde han: «Det er Johannes, han som eg let deim hogga hovudet av; no hev han stade upp att!» But when Herod heard thereof, he said, It is John, whom I beheaded: he is risen from the dead.
17 For Herodes hadde sjølv sendt ut folk til å gripa Johannes og lagt honom i band og lekkjor, og det valda Herodias, kona åt Filip, bror hans. For henne hadde Herodes gift seg med; For Herod himself had sent forth and laid hold upon John, and bound him in prison for Herodias’ sake, his brother Philip’s wife: for he had married her.
18 men Johannes sagde til honom: «Du må ikkje hava brorkona di!» For John had said unto Herod, It is not lawful for thee to have thy brother’s wife.
19 Difor bar Herodias hat til honom, og vilde at han skulde drepast, men fekk det ’kje fram. Therefore Herodias had a quarrel against him, and would have killed him; but she could not:
20 For Herodes hadde age for Johannes, av di han visste han var ein rettferdig og heilag mann, og han heldt handi yver honom; når han høyrde honom, kom han i tvil um mangt og mykje, og han høyrde honom gjerne. For Herod feared John, knowing that he was a just man and an holy, and observed him; and when he heard him, he did many things, and heard him gladly.
21 Men so kom det ei lagleg tid: det var då Herodes på årmålsdagen sin gjorde eit gjestebod for stormennerne sine og herhovdingarne og dei gjævaste i Galilæa. And when a convenient day was come, that Herod on his birthday made a supper to his lords, high captains, and chief estates of Galilee;
22 Då kom dotter åt Herodias inn og dansa. Herodes og gjesterne hans tykte gildt i dansen hennar, og kongen sagde til henne: «Bed meg um kva du vil, so skal eg gjeva deg det!» And when the daughter of the said Herodias came in, and danced, and pleased Herod and them that sat with him, the king said unto the damsel, Ask of me whatsoever thou wilt, and I will give it thee.
23 Og han svor at ho skulde få det ho bad um - um det so var halve riket hans. And he sware unto her, Whatsoever thou shalt ask of me, I will give it thee, unto the half of my kingdom.
24 So gjekk ho ut og spurde mor si: «Kva skal eg beda um?» «Hovudet åt Johannes døyparen!» svara mori. And she went forth, and said unto her mother, What shall I ask? And she said, The head of John the Baptist.
25 Då skunda ho seg straks inn til kongen og bar fram ynskjet sitt. «Eg vil at du no med det same skal gjeva meg hovudet åt Johannes døyparen på eit fat,» sagde ho. And she came in straightway with haste unto the king, and asked, saying, I will that thou give me by and by in a charger the head of John the Baptist.
26 Kongen vart reint ille ved; men for di han hadde svore, og for gjesterne skuld vilde han ikkje svara nei. And the king was exceeding sorry; yet for his oath’s sake, and for their sakes which sat with him, he would not reject her.
27 Han sende straks ein av livvakti av stad og bad honom henta hovudet åt Johannes. And immediately the king sent an executioner, and commanded his head to be brought: and he went and beheaded him in the prison,
28 Mannen gjekk til fengslet og hogg hovudet av Johannes, kom med det på eit fat og gav det til gjenta, og ho gav det til mor si. And brought his head in a charger, and gave it to the damsel: and the damsel gave it to her mother.
29 Då læresveinarne åt Johannes fekk høyra det, kom dei og tok liket hans og lagde det i ei grav. And when his disciples heard of it, they came and took up his corpse, and laid it in a tomb.
30 Apostlarne samla seg atter hjå Jesus, og sagde frå um alt dei hadde gjort, og alt dei hadde lært folket. And the apostles gathered themselves together unto Jesus, and told him all things, both what they had done, and what they had taught.
31 Då sagde han til deim: «Kom no de åleine med meg til ein øydestad og kvil dykk litt!» For det var mange som kom og gjekk, og dei fekk ikkje ein gong matro. And he said unto them, Come ye yourselves apart into a desert place, and rest a while: for there were many coming and going, and they had no leisure so much as to eat.
32 So for dei åleine i båten til ein øydestad. And they departed into a desert place by ship privately.
33 Men folk såg deim fara burt, og mange kjende deim att, og sprang landveges dit frå alle byarne og kom fyre deim, And the people saw them departing, and many knew him, and ran afoot thither out of all cities, and outwent them, and came together unto him.
34 og då Jesus steig i land, fekk han sjå ein stor folkehop. Han tykte hjarteleg synd i deim; for dei var som ein saueflokk utan hyrding; og han tok til å læra deim mykje. And Jesus, when he came out, saw much people, and was moved with compassion toward them, because they were as sheep not having a shepherd: and he began to teach them many things.
35 Då dagen tok til å lida, kom læresveinarne til honom og sagde: «Det er audt her, og dagen lid. And when the day was now far spent, his disciples came unto him, and said, This is a desert place, and now the time is far passed:
36 Send deim frå deg, so dei kann ganga burt i gardarne og grenderne her kringum og kjøpa seg mat!» Send them away, that they may go into the country round about, and into the villages, and buy themselves bread: for they have nothing to eat.
37 «Gjev de dei mat!» svara han. «Skal me ganga av og kjøpa brød for eit halvt hundrad dalar, og gjeva deim?» sagde dei då. He answered and said unto them, Give ye them to eat. And they say unto him, Shall we go and buy two hundred pennyworth of bread, and give them to eat?
38 «Kor mykje brød hev de?» spurde han; «gakk og sjå etter!» Då dei so hadde fenge greida på det, sagde dei: «Fem leivar og tvo fiskar.» He saith unto them, How many loaves have ye? go and see. And when they knew, they say, Five, and two fishes.
39 Då sagde han at dei skulde lata alle setja seg i det grøne graset, bordlag og bordlag. And he commanded them to make all sit down by companies upon the green grass.
40 So let dei seg ned i flokkar, sume på hundrad og sume på femti. And they sat down in ranks, by hundreds, and by fifties.
41 Og han tok dei fem brødleivarne og dei tvo fiskarne og såg upp imot himmelen og velsigna deim; so braut han brødet og gav det til læresveinarne, so dei skulde setja det fram for deim, og dei tvo fiskarne skifte han og ut åt deim alle. And when he had taken the five loaves and the two fishes, he looked up to heaven, and blessed, and brake the loaves, and gave them to his disciples to set before them; and the two fishes divided he among them all.
42 Då alle hadde ete og var mette, And they did all eat, and were filled.
43 samla dei upp tolv korger fulle med brødstykke og noko fisk. And they took up twelve baskets full of the fragments, and of the fishes.
44 Og det var fem tusund mann som hadde fenge mat. And they that did eat of the loaves were about five thousand men.
45 Med same dette var gjort, nøydde han læresveinarne til å ganga i båten og fara fyre yver sjøen, til Betsaida, medan han sjølv bad farvel med folket. And straightway he constrained his disciples to get into the ship, and to go to the other side before unto Bethsaida, while he sent away the people.
46 Og då han hadde skilst med deim, gjekk han upp i fjellet og vilde beda. And when he had sent them away, he departed into a mountain to pray.
47 Då det leid på kvelden, var båten midt utpå sjøen, og sjølv var han åleine på land. And when even was come, the ship was in the midst of the sea, and he alone on the land.
48 Då såg han at det gjekk tungt for deim med roren; for dei hadde vinden imot seg. Og ikring den fjorde nattevakti kom han gangande burtimot deim på sjøen, og vilde ganga framum deim. And he saw them toiling in rowing; for the wind was contrary unto them: and about the fourth watch of the night he cometh unto them, walking upon the sea, and would have passed by them.
49 Då dei såg at han gjekk på sjøen, tenkte dei at det var eit skrymt, og dei sette i et skrik; But when they saw him walking upon the sea, they supposed it had been a spirit, and cried out:
50 for dei såg honom alle og vart fælne. Men i det same tala han til deim og sagde: «Ver hugheile! Det er eg! Ver ’kje rædde!» For they all saw him, and were troubled. And immediately he talked with them, and saith unto them, Be of good cheer: it is I; be not afraid.
51 So steig han upp i båten til deim, og vinden stilna. Men dei var so forstøkte at dei var reint ifrå seg. And he went up unto them into the ship; and the wind ceased: and they were sore amazed in themselves beyond measure, and wondered.
52 For dei hadde ikkje vitrast av det som var hendt med brødet; so seige og tungnæme var dei. For they considered not the miracle of the loaves: for their heart was hardened.
53 Då dei hadde fare yver til hitt landet, kom dei til Gennesaret og lagde til der. And when they had passed over, they came into the land of Gennesaret, and drew to the shore.
54 Med det same han steig utor båten, kjende folk honom att, And when they were come out of the ship, straightway they knew him,
55 og dei sprang rundt i heile grannelaget og tok til å bera dei sjuke kring i sengjerne sine dit som dei høyrde han var. And ran through that whole region round about, and began to carry about in beds those that were sick, where they heard he was.
56 Og kvar han kom, til grender eller byar eller gardar, lagde dei sine sjuke på tunet, og bad um dei måtte få taka um so berre i falden på kjolen hans, og alle som kom nær honom, vart gode att. And whithersoever he entered, into villages, or cities, or country, they laid the sick in the streets, and besought him that they might touch if it were but the border of his garment: and as many as touched him were made whole.

Studentmållagsbibelen frå 1921 — getbible.net(CrossWire SWORD 모듈)에서 가져옴 · 라이선스: 공개 도메인 (Public Domain) · 출처 ↗
King James Version — getbible.net(CrossWire SWORD 모듈)에서 가져옴 · 라이선스: GPL