로그인

누가복음 24장 Studentmållagsbibelen frå 1921

Studentmållagsbibelen frå 1921 · 노르웨이어(뉘노르스크) · 누가복음 (Luke) · 53절 · 대역: King James Version

🖍 이 판을 읽기 도구로 읽기 📖 무료성경
절Studentmållagsbibelen frå 1921King James Version
1 Men den fyrste dagen i vika, tidleg i otta, kom dei til gravi, og hadde med seg kryddorne som dei hadde laga til. Now upon the first day of the week, very early in the morning, they came unto the sepulchre, bringing the spices which they had prepared, and certain others with them.
2 Då fekk dei sjå at steinen var velt ifrå gravi; And they found the stone rolled away from the sepulchre.
3 dei gjekk inn, men fann ikkje likamen åt Herren Jesus. And they entered in, and found not the body of the Lord Jesus.
4 Dei visste ikkje kva dei skulde tenkja um dette; då stod det med ein gong tvo menner i skinande klæde innmed deim, And it came to pass, as they were much perplexed thereabout, behold, two men stood by them in shining garments:
5 og med dei fulle av otte stirde nedfyre seg, sagde mennerne til deim: «Kvi leitar de etter den livande millom dei daude? And as they were afraid, and bowed down their faces to the earth, they said unto them, Why seek ye the living among the dead?
6 Han er ikkje her; han hev stade upp att. Kom i hug kva han sagde med dykk då han endå var i Galilæa, He is not here, but is risen: remember how he spake unto you when he was yet in Galilee,
7 at Menneskjesonen skulde gjevast i henderne på synduge menneskje og krossfestast, og standa upp att tridje dagen!» Saying, The Son of man must be delivered into the hands of sinful men, and be crucified, and the third day rise again.
8 Då kom dei i hug ordi hans, And they remembered his words,
9 og dei gjekk burt att frå gravi, og fortalde alt dette til dei elleve og alle dei andre. And returned from the sepulchre, and told all these things unto the eleven, and to all the rest.
10 Det var Maria Magdalena og Johanna og Jakobs-Maria og dei hine kvinnorne i fylgjet deira - dei sagde dette med apostlarne; It was Mary Magdalene, and Joanna, and Mary the mother of James, and other women that were with them, which told these things unto the apostles.
11 men dei tenkte det var noko vas dei for med, og trudde deim ikkje. And their words seemed to them as idle tales, and they believed them not.
12 Peter sprang like vel av stad til gravi, og då han lutte seg ned, såg han ikkje anna enn likklædi; so gjekk han burt att, og undrast med seg yver det som var hendt. Then arose Peter, and ran unto the sepulchre; and stooping down, he beheld the linen clothes laid by themselves, and departed, wondering in himself at that which was come to pass.
13 Same dagen gjekk tvo av deim utetter til ein liten by som heiter Emmaus, og ligg ei mil frå Jerusalem, And, behold, two of them went that same day to a village called Emmaus, which was from Jerusalem about threescore furlongs.
14 og på vegen tala dei med einannan um alt det som nyst hadde hendt. And they talked together of all these things which had happened.
15 Med dei no gjekk og tala og dryfte det med kvarandre, kom Jesus sjølv innåt og slo fylgje med deim; And it came to pass, that, while they communed together and reasoned, Jesus himself drew near, and went with them.
16 men augo deira var fjetra, so dei kjende honom ikkje. But their eyes were holden that they should not know him.
17 «Kva er det for ting de røder so um, med de gjeng etter vegen?» spurde han. Då stana dei, og det var sjåande til at dei sturde. And he said unto them, What manner of communications are these that ye have one to another, as ye walk, and are sad?
18 Og den eine av deim - han heitte Kleopas - tok til ords og sagde til honom: «Du må visst vera den einaste som held til i Jerusalem og ikkje veit kva som hev hendt der desse dagarne!» And the one of them, whose name was Cleopas, answering said unto him, Art thou only a stranger in Jerusalem, and hast not known the things which are come to pass there in these days?
19 «Kva for noko?» spurde han. «Det med Jesus frå Nasaret,» svara dei, «han som var ein profet, megtig i gjerning og ord for Gud og alt folket, And he said unto them, What things? And they said unto him, Concerning Jesus of Nazareth, which was a prophet mighty in deed and word before God and all the people:
20 korleis øvsteprestarne og rådsherrarne våre fekk dømt honom frå livet og krossfeste honom. And how the chief priests and our rulers delivered him to be condemned to death, and have crucified him.
21 Og me vona at han var den som skulde løysa ut Israel. Og med alt det so er det no på tridje dagen sidan dette gjekk fyre seg. But we trusted that it had been he which should have redeemed Israel: and beside all this, to day is the third day since these things were done.
22 Men so hev og nokre kvinnor i flokken vår sett oss i uro og undring; dei var i otta ved gravi, Yea, and certain women also of our company made us astonished, which were early at the sepulchre;
23 og fann ikkje likamen hans, men kom og fortalde at dei hadde set ei syn av englar, og at englarne hadde sagt at han liver. And when they found not his body, they came, saying, that they had also seen a vision of angels, which said that he was alive.
24 Nokre av felagerne våre gjekk då ut til gravi, og fann det heiltupp so som kvinnorne hadde sagt, men honom såg dei ikkje.» And certain of them which were with us went to the sepulchre, and found it even so as the women had said: but him they saw not.
25 «Å, for uvituge de er,» svara han, «og for seinhuga til å tru alt det som profetarne hev tale! Then he said unto them, O fools, and slow of heart to believe all that the prophets have spoken:
26 Laut ikkje Messias lida dette, fyrr han kunde ganga inn til sin herlegdom?» Ought not Christ to have suffered these things, and to enter into his glory?
27 So tok han til frå Moses og alle profetarne, og i alle skrifterne lagde han ut for deim det som er sagt um honom der. And beginning at Moses and all the prophets, he expounded unto them in all the scriptures the things concerning himself.
28 Då dei var tett innmed den byen dei skulde til, lest han vilja ganga lenger. And they drew nigh unto the village, whither they went: and he made as though he would have gone further.
29 Men dei nøydde honom og sagde: «Ver hjå oss! Det lid til kvelds, og dagen hallar.» So gjekk han inn og var hjå deim. But they constrained him, saying, Abide with us: for it is toward evening, and the day is far spent. And he went in to tarry with them.
30 Som han no sat til bords med deim, tok han brødet og velsigna det, og braut det og gav deim. And it came to pass, as he sat at meat with them, he took bread, and blessed it, and brake, and gave to them.
31 Då vart augo deira upplatne, so dei kjende honom att; men i det same kvarv han burt for augo deira. And their eyes were opened, and they knew him; and he vanished out of their sight.
32 Då sagde dei med einannan: «Brann ikkje hjarta i oss då han tala med oss på vegen, då han lagde ut skrifterne åt oss?» And they said one to another, Did not our heart burn within us, while he talked with us by the way, and while he opened to us the scriptures?
33 Og dei tok ut i same stund, og gjekk attende til Jerusalem. Dei fann dei elleve og felagarne deira samla, og dei sagde: And they rose up the same hour, and returned to Jerusalem, and found the eleven gathered together, and them that were with them,
34 «Herren hev sanneleg stade upp att, og hev synt seg for Simon.» Saying, The Lord is risen indeed, and hath appeared to Simon.
35 Og sjølve fortalde dei um det som hadde hendt på vegen, og korleis dei hadde kjent honom då han braut brødet. And they told what things were done in the way, and how he was known of them in breaking of bread.
36 Best dei tala um dette, stod han sjølv midt ibland deim og sagde: «Fred vere med dykk!» And as they thus spake, Jesus himself stood in the midst of them, and saith unto them, Peace be unto you.
37 Dei kvakk og vart rædde, og trudde det var ei ånd dei såg. But they were terrified and affrighted, and supposed that they had seen a spirit.
38 Då sagde han til deim: «Kvi er de so forstøkte, og kvifor vaknar det tvil i hjarta dykkar? And he said unto them, Why are ye troubled? and why do thoughts arise in your hearts?
39 Sjå henderne og føterne mine, at det er eg sjølv! Kjenn på meg og sjå! Ei ånd hev då ’kje kjøt og bein, som de ser eg hev.» Behold my hands and my feet, that it is I myself: handle me, and see; for a spirit hath not flesh and bones, as ye see me have.
40 Då han hadde sagt det, synte han deim henderne og føterne sine. And when he had thus spoken, he shewed them his hands and his feet.
41 Då dei endå ikkje kunde tru for gleda, men berre undra seg, sagde han: «Hev de noko etande her?» And while they yet believed not for joy, and wondered, he said unto them, Have ye here any meat?
42 Dei gav han eit stykke steikt fisk og noko av ei honningkaka, And they gave him a piece of a broiled fish, and of an honeycomb.
43 og han tok det og åt det for augo deira. And he took it, and did eat before them.
44 So sagde han til deim: «Dette var det eg tala til dykk um då eg endå var i lag med dykk, at alt som er skrive um meg i Moselovi og profetarne og salmarne, laut sannast.» And he said unto them, These are the words which I spake unto you, while I was yet with you, that all things must be fulfilled, which were written in the law of Moses, and in the prophets, and in the psalms, concerning me.
45 So let han upp for tankarne deira, so dei kunde skyna skrifterne. Then opened he their understanding, that they might understand the scriptures,
46 «So stend skrive,» sagde han, «at Messias skal lida og standa upp frå dei daude tridje dagen, And said unto them, Thus it is written, and thus it behoved Christ to suffer, and to rise from the dead the third day:
47 og i hans namn skal umvending og syndeforlating ropast ut for alle folkeslag; frå Jerusalem skal det ganga ut. And that repentance and remission of sins should be preached in his name among all nations, beginning at Jerusalem.
48 De skal sjølve vitna um dette. And ye are witnesses of these things.
49 Og no vil eg senda yver dykk det som far min hev lova; men de skal halda dykk rolege i byen, til de vert budde med kraft frå det høge.» And, behold, I send the promise of my Father upon you: but tarry ye in the city of Jerusalem, until ye be endued with power from on high.
50 Sidan tok han deim med seg ut or byen, til burt imot Betania, og han lyfte upp henderne og velsigna deim. And he led them out as far as to Bethany, and he lifted up his hands, and blessed them.
51 Og med han lyste velsigningi, skildest han frå deim og for upp til himmelen. And it came to pass, while he blessed them, he was parted from them, and carried up into heaven.
52 Og dei kasta seg på kne og tilbad honom. So gjekk dei attende til Jerusalem i stor gleda, And they worshipped him, and returned to Jerusalem with great joy:
53 og sidan var dei allstødt i templet og lova og prisa Gud. And were continually in the temple, praising and blessing God. Amen.

Studentmållagsbibelen frå 1921 — getbible.net(CrossWire SWORD 모듈)에서 가져옴 · 라이선스: 공개 도메인 (Public Domain) · 출처 ↗
King James Version — getbible.net(CrossWire SWORD 모듈)에서 가져옴 · 라이선스: GPL