로그인

욥기 30장 Det Norsk Bibelselskap (1930)

Det Norsk Bibelselskap (1930) · 노르웨이어(보크몰) · 욥기 (Job) · 31절 · 대역: King James Version

🖍 이 판을 읽기 도구로 읽기 📖 무료성경
절Det Norsk Bibelselskap (1930)King James Version
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder. But now they that are younger than I have me in derision, whose fathers I would have disdained to have set with the dogs of my flock.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft? Yea, whereto might the strength of their hands profit me, in whom old age was perished?
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde; For want and famine they were solitary; fleeing into the wilderness in former time desolate and waste.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød. Who cut up mallows by the bushes, and juniper roots for their meat.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver. They were driven forth from among men, (they cried after them as after a thief;)
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg. To dwell in the clifts of the valleys, in caves of the earth, and in the rocks.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig, Among the bushes they brayed; under the nettles they were gathered together.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet. They were children of fools, yea, children of base men: they were viler than the earth.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem. And now am I their song, yea, I am their byword.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt; They abhor me, they flee far from me, and spare not to spit in my face.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine. Because he hath loosed my cord, and afflicted me, they have also let loose the bridle before me.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig. Upon my right hand rise the youth; they push away my feet, and they raise up against me the ways of their destruction.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har. They mar my path, they set forward my calamity, they have no helper.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem. They came upon me as a wide breaking in of waters: in the desolation they rolled themselves upon me.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort. Terrors are turned upon me: they pursue my soul as the wind: and my welfare passeth away as a cloud.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast. And now my soul is poured out upon me; the days of affliction have taken hold upon me.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke. My bones are pierced in me in the night season: and my sinews take no rest.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel. By the great force of my disease is my garment changed: it bindeth me about as the collar of my coat.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske. He hath cast me into the mire, and I am become like dust and ashes.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig. I cry unto thee, and thou dost not hear me: I stand up, and thou regardest me not.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig. Thou art become cruel to me: with thy strong hand thou opposest thyself against me.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak; Thou liftest me up to the wind; thou causest me to ride upon it, and dissolvest my substance.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles. For I know that thou wilt bring me to death, and to the house appointed for all living.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke? Howbeit he will not stretch out his hand to the grave, though they cry in his destruction.
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige? Did not I weep for him that was in trouble? was not my soul grieved for the poor?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke. When I looked for good, then evil came unto me: and when I waited for light, there came darkness.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig. My bowels boiled, and rested not: the days of affliction prevented me.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp. I went mourning without the sun: I stood up, and I cried in the congregation.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser. I am a brother to dragons, and a companion to owls.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete. My skin is black upon me, and my bones are burned with heat.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage. My harp also is turned to mourning, and my organ into the voice of them that weep.

Det Norsk Bibelselskap (1930) — getbible.net(CrossWire SWORD 모듈)에서 가져옴 · 라이선스: 공개 도메인 (Public Domain) · 출처 ↗
King James Version — getbible.net(CrossWire SWORD 모듈)에서 가져옴 · 라이선스: GPL