로그인

예레미야애가 3장 Studentmållagsbibelen frå 1921

Studentmållagsbibelen frå 1921 · 노르웨이어(뉘노르스크) · 예레미야애가 (Lamentations) · 66절 · 대역: King James Version

🖍 이 판을 읽기 도구로 읽기 📖 무료성경
절Studentmållagsbibelen frå 1921King James Version
1 Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris. I am the man that hath seen affliction by the rod of his wrath.
2 Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos. He hath led me, and brought me into darkness, but not into light.
3 Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen. Surely against me is he turned; he turneth his hand against me all the day.
4 Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein. My flesh and my skin hath he made old; he hath broken my bones.
5 Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda. He hath builded against me, and compassed me with gall and travail.
6 I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude. He hath set me in dark places, as they that be dead of old.
7 Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor. He hath hedged me about, that I cannot get out: he hath made my chain heavy.
8 Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn. Also when I cry and shout, he shutteth out my prayer.
9 Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig. He hath inclosed my ways with hewn stone, he hath made my paths crooked.
10 Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne. He was unto me as a bear lying in wait, and as a lion in secret places.
11 Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde. He hath turned aside my ways, and pulled me in pieces: he hath made me desolate.
12 Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil. He hath bent his bow, and set me as a mark for the arrow.
13 Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine. He hath caused the arrows of his quiver to enter into my reins.
14 Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen. I was a derision to all my people; and their song all the day.
15 Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka. He hath filled me with bitterness, he hath made me drunken with wormwood.
16 Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska. He hath also broken my teeth with gravel stones, he hath covered me with ashes.
17 Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt. And thou hast removed my soul far off from peace: I forgat prosperity.
18 Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.» And I said, My strength and my hope is perished from the Lord:
19 Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska. Remembering mine affliction and my misery, the wormwood and the gall.
20 Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg. My soul hath them still in remembrance, and is humbled in me.
21 Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona: This I recall to my mind, therefore have I hope.
22 Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all. It is of the Lord’s mercies that we are not consumed, because his compassions fail not.
23 Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap. They are new every morning: great is thy faithfulness.
24 Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom. The Lord is my portion, saith my soul; therefore will I hope in him.
25 Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom. The Lord is good unto them that wait for him, to the soul that seeketh him.
26 Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa. It is good that a man should both hope and quietly wait for the salvation of the Lord.
27 Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom, It is good for a man that he bear the yoke in his youth.
28 at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på, He sitteth alone and keepeth silence, because he hath borne it upon him.
29 at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von - He putteth his mouth in the dust; if so be there may be hope.
30 at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda. He giveth his cheek to him that smiteth him: he is filled full with reproach.
31 For Herren støyter ikkje æveleg burt. For the Lord will not cast off for ever:
32 For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde. But though he cause grief, yet will he have compassion according to the multitude of his mercies.
33 For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni. For he doth not afflict willingly nor grieve the children of men.
34 At dei krasar under fot alle fangar i landet, To crush under his feet all the prisoners of the earth,
35 at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste, To turn aside the right of a man before the face of the most High,
36 at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt? To subvert a man in his cause, the Lord approveth not.
37 Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud? Who is he that saith, and it cometh to pass, when the Lord commandeth it not?
38 Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt? Out of the mouth of the most High proceedeth not evil and good?
39 Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd! Wherefore doth a living man complain, a man for the punishment of his sins?
40 Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren! Let us search and try our ways, and turn again to the Lord.
41 Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen! Let us lift up our heart with our hands unto God in the heavens.
42 Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve. We have transgressed and have rebelled: thou hast not pardoned.
43 Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde. Thou hast covered with anger, and persecuted us: thou hast slain, thou hast not pitied.
44 I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram. Thou hast covered thyself with a cloud, that our prayer should not pass through.
45 Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki. Thou hast made us as the offscouring and refuse in the midst of the people.
46 Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar. All our enemies have opened their mouths against us.
47 Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon. Fear and a snare is come upon us, desolation and destruction.
48 Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter. Mine eye runneth down with rivers of water for the destruction of the daughter of my people.
49 Mitt auga sirenn, roar seg ikkje, Mine eye trickleth down, and ceaseth not, without any intermission,
50 fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen. Till the Lord look down, and behold from heaven.
51 Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by. Mine eye affecteth mine heart because of all the daughters of my city.
52 Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak. Mine enemies chased me sore, like a bird, without cause.
53 Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg. They have cut off my life in the dungeon, and cast a stone upon me.
54 Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.» Waters flowed over mine head; then I said, I am cut off.
55 Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola. I called upon thy name, O Lord, out of the low dungeon.
56 Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring. Thou hast heard my voice: hide not thine ear at my breathing, at my cry.
57 Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!» Thou drewest near in the day that I called upon thee: thou saidst, Fear not.
58 Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv. O Lord, thou hast pleaded the causes of my soul; thou hast redeemed my life.
59 Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak! O Lord, thou hast seen my wrong: judge thou my cause.
60 Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg. Thou hast seen all their vengeance and all their imaginations against me.
61 Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg, Thou hast heard their reproach, O Lord, and all their imaginations against me;
62 det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang. The lips of those that rose up against me, and their device against me all the day.
63 Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor. Behold their sitting down, and their rising up; I am their musick.
64 Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort. Render unto them a recompence, O Lord, according to the work of their hands.
65 Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim. Give them sorrow of heart, thy curse unto them.
66 Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel. Persecute and destroy them in anger from under the heavens of the Lord.

Studentmållagsbibelen frå 1921 — getbible.net(CrossWire SWORD 모듈)에서 가져옴 · 라이선스: 공개 도메인 (Public Domain) · 출처 ↗
King James Version — getbible.net(CrossWire SWORD 모듈)에서 가져옴 · 라이선스: GPL